Donasjon

De siste dagene i Mombasa ble brukt til å farte rundt i hele byen for å få tak i medisinsk utstyr til sykehuset!! Vi vil gjerne takke alle som bidro til at  Coast Prov. General Hospital fikk: 4 nye oksygen flowmeters, 100 oksygenmasker, 5 digitale termometere, en pakke kirurgisk utstyr (pinsetter, sakser, nåleholdere etc.) og et stetoskop!! :)) Fantastisk!  Ansvarlig sykepleier på barneavdelingen sa dette: God sent us angels! Dette er den avdelingen vi skrev om i et av de første innleggene hvor 20 barn delte kun tre oksygen flowmeters. Donasjonen kom veldig godt med!

Marlen er her på jakt etter medisinsk utstyr....det var vanskeligere enn først antatt, som alt annet her i Afrika. Torunn lå hjemme og kom seg desverre ikke opp av sengen :(

Her får ansvarlig sykepleier på akuttkirurgisk avdelig overlevert kirurgisk utstyr. :) Hun ble svært glad! Til venstre står den inkompetente innkjøpssjefen for sykehuset, som fikk kraftig tilsnakk av en irritert Stensrud opptil flere ganger! :)

Nok en gang TUSEN TAKK til alle som bidro. Dere har virkelig utgjort en forskjell for mange mennesker i Mombasa. 

Innspurten på sykehuset

Dette er operasjonssalen på akuttmottaket. Det grønne dekket var fullt av gamle blodflekker og ingen hadde intensjon om å rengjøre det før neste pasient stod for tur. Vi fikk til nød låne noen bomullsbiter og litt sprit for å få tatt vekk det verste.

De siste dagene har vært rimelig hektiske for Marlen, mens Torunn har tilbrakt mesteparten av tiden i sengen. Den hardbakede afrikanske magen takket for seg, og  turistmagen tok over.  Vi er nå på akuttmottaket, og har vært siden safarien. Det første som skjedde da vi kom på tirsdagsmorgen, var at en mann døde uten å ha fått noe tilsyn. Legen var ikke kommet på jobb enda. Et akuttmottak uten lege er nok et tragisk eksempel på tilstandene her. Rett etter kom det en ambulanse med en 13 år gammel død gutt. Det gikk ca en halv time før legen gikk ut for å erklære han død. Det skjer ofte at pasienter blir neglisjert og ikke blir grundig undersøkt. En gutt på 4,5 år kom inn og klaget over magesmerter. Ingen så til han, og det endte opp med at vi etter 45 min tok saken i egne hender og undersøkte han. Hovedproblemet var ikke magen, men gutten hadde ikke pustelyder på venstre lunge. Etter iherdige forsøk på å få en lege til å se til han, måtte vi gi opp. Gutten ble heldigvis lagt inn på barneavdelingen. Vi fant denne pasienten veldig interessant, og ønsket å følge han opp dagen etter. På barneavdelingen var det fullt kaos. Etter mye om og men fikk vi fatt i papirene hans. Hva som stod skrevet her, rystet oss. Det var som om papirene tilhørte en annen pasient, for våre funn stemte ikke overnens med dette. Det var skrevet at han pustet helt fint, notert respirasjonsfrekvens 22 ( resprasjonsfrekvensen var over 60(!!) og lungene var uten bilyder (svært reduserte pustelyder på venstre side, samt også hveselyder . På høyre side hørtes også krepitasjoner.) Det var også notert at gutten ikke hostet, noe aom var helt feil. Vi ble svært provoserte over dette, og fikk en lege til å undersøke pasienten. Hun bekreftet våre funn og satte gutten sporenstraks på ny antibiotika. Dette er nok dessverre bare ett av mange slike tilfeller her nede.

Dette er ambulansen. Det eneste utstyret de har er oksygen! 

 

Dette er en av undersøkelsesbenkene på klinikken. Her ble heller ikke benken vasket mellom pasientene. 

Safarihelgen:)

Vi dro fra Mombasa torsdag morgen, og satt ti timer på en stappfull skolebuss i 40 varmegrader UTEN aircondition. På turen opplevde vi også brann(!) på sletten langs veien. Det sprutet glør på bilen og røyken var så tykk at man ikke så en meter foran seg. Dette affekterte ikke sjåføren eller de mørkhudende et fnugg, mens vi blekingene trodde vår siste time var kommet. Hakuna matata! No worries! Første stopp var Nairobi, hvor vi overnattet. Hotellet var maks en tostjerners. Tidlig neste morgen satte vi kursen mot Masai mara, nasjonalparken. Vi kjørte en typisk safaribuss med plass til 8 personer. Veien dit var alt annet enn behagelig. Turen varte i totalt 6 timer, hvorav tre av de var offroad. Dumpene var så store at man falt ut av setet om man ikke holdt seg godt fast. I masai mara ble vi først inlosjert i en "hytte" uten gulv og toalettsete. Dette ble litt for mye for unge Stensrud etter den strabasiøse turen, så vi det endte opp med at vi fikk en litt finere "hytte" tilslutt:) I leiren var det strøm to timer på morgenen 0600-0800, og tre timer på kvelden 1900-2200. Dette innebar at det ble tidlige kvelder på oss. Kan si så mye som at vi sovnet kl 2100(!) :) Første kvelden ble vi tatt med på en halvannens times tur i reservatet. I løpet av helgen så vi sebraer, gaseller , bøfler, flodhester, giraffer, løver, geparder, elefanter, sjakaler, hyener, strutser, marekatter, gnuer, villsvin og diverse andre fugler. (mm.) Det var helt fantastisk å se dyrene i sitt naturlig miljø. Dyrene var tydeligvis vant til å omgås biler og den menneskelige rase, for de tok ingen notis av oss. Hele lørdagen gikk med til safari, og vi rakk også soloppgang og et par timer safari søndag morgen før turen bar tilbake til Nairobi. Vi har virkelig aldri vært så skitne før....vinduene stod alltid litt åpne og taket var slått opp på safaribilene så det vrimlet støv og sand inn i bilen. Alle hvite klær ble brune, Torunn gleder seg til å håndvaske de!!Vi dro på et marked i Nairobi på ettermiddagen og kjøpte en drøss med souvenirer :) I dag (mandag) har vi sittet i den samme trange og varme skolebussen i altfor mange timer, og det føles godt å være tilbake i Mombasa. 

Etter safarien på lørdagen dro vi til en Masai-landsby hvor det bor 200 masaier. Masaiene er et folkeslag som lever som en urbefolkning. Barna sover med foreldrene sine til de er 7-8 år, og da er de gamle nok til å flytte ut og bo med resten av samfunnet i landsbyen. Barna går på skole og lærer swahili og engelsk og den yngre garde virket veldig opplyste. Likevel er de litt primitive når det kommer til medisinverden, og de har slags urt for alle sykdommer. Sønnene omskjæres når de er 13 år, og dette på en åpen plass hvor alle ser på. Når de er 15 år må de forlate landsbyen og leve i det fri, og de får ikke komme tilbake før de er 20, litt av en manndomsprøve. Mennene kan ha mange koner og han som hopper høyest får velge den fineste (hvis han samtidig betaler faren 10 kuer). Marlen falt nesten for fristelsen, men hun synes 10 kuer var litt for lite, og mente hun var verdt minimum 100. Mann og kone(r) kysser aldri fordi munnen er til å spise med(!!) Konene lager boligene som består av et reisverk av trestolper, mens veggene er laget av kumøkk. Disse boligene er veldig små og trange og de varer i ca 9 år før termittene har spist opp treverket. De holder en flokk kuer og geiter, som også er den viktigste matkilden. De drikker kumelk og kublod, gjerne blandet sammen!! Mmm! Det var helt sykt mye møkk og fluer i landsbyen og barna hadde fluer i munnen, nesen og øyekrokene. Dette virket ikke som noe stort problem, men vi kunne ikke komme oss vekk fort nok! Mennene og kvinnene utførte hver sin dans for oss og så puttet de på oss armbånd og kjeder som de ønsket at vi skulle kjøpe. De var veldig påtrengende og dette ødela litt en ellers fantastisk fin opplevelse.

Besøk på barneskolen!

I dag morges hadde vi ikke noe vann!! Primitive metoder måtte til for å få skylt ned i toalettet. Her ser dere Simon i action med en bøtte full av gårdsdagens vaskevann. Man taver det man haver:) Hakuna matata. No worries!

 Etter sykehuset dro vi til barneskolen i slummen av Mombasa. Her går det 250 barn i alle aldre. Over ser dere et av klasserommene. Barna tok oss i mot som helter. Snakk om høflige, takknemlige og glade barn. Vi kjøpte inn litt mat, såpe og toalettpapir til de. Barna ble bedt om å stille seg opp på rekke etter alder for å motta det vi hadde med. De fremførte tre sanger for oss, og danset litt. "Welcome, visitors. We will never forget you." Helt nydelig!

Spesielt glade ble barna for kjærligheten på pinne og kjeksen. Det var tydelig at det var første gang de hadde fått kjærlighet, for halvparten spiste med papiret på! Heldigvis ble det oppdaget, og vi fikk avverget krisen. Til tross for at disse barna ikke eier noenting, så finnes de ikke grådige. De barna som hadde puttet kjærligheten i lommen, og ble tilbudt en ny, bare ristet på hodet og viste frem at de allerede hadde fått. Se for deg det skje i Norge! Snakk om storsinnede barn. Vi ble igjen en times tid og lekte med barna. Alle ville klappe alfabetet og telle til ti på engelsk. Torunn ble overfalt av en gjeng som ville bli tatt bilde av. Og enda verre ble det da de skjønte at man kunne SE bildet etterpå! :)

I dag var vi på HIV-klinikken som er et tilbud til alle HIV-positive hvor man får veiledning i forhold til sykdommen og medisiner, som WHO står for. Dette blir fulgt opp så godt det lar seg gjøre. Ofte oppdages diagnosen i et sent stadium av sykdommen, slik at det vanskelig lar seg behandle. Her i Kenya er over 50 % av befolkningen HIV-positive og det er mest barn og kvinner som er smittet. I dag så vi et barn ned i 18 måneders alder som var smittet :(. Legen som hadde ansvaret for barneklinikken for HIV-smittede hadde også ansvaret for kreftsyke barn, og vi fikk være med å administrere cellegift. Her utfører Torunn dette i praksis, men vi slet litt med medikamentregingen :) På barneavdelingen er det fullt kaos...det ligger sikkert 60 barn der med vidt forskjellige sykdommer - alt fra kreft til infeksjoner til alvorlig underernæring. Et av barna som gjorde størst inntrykk på oss var en liten jente som satt alene i sengen sin og gråt i mange timer - ingen viste henne noe som helst oppmerksomhet. Tilslutt ble vi fortalt at hun var forlatt av moren i går, så ingen tok vare på henne. Hun var nok veldig redd og ensom, for det skulle bare et klapp på hodet og litt kroppskontakt til før hun roet seg helt ned. Vi skiftet bleie og kjole på henne, for hvis ikke vi (Marlen) hadde gjort det, hadde det ikke blitt gjort. Stakkars jente. Denne jenta var også HIV-negativ, med all fremtid foran seg. Det er mange tragiske skjebner her nede.

Dette er en liten kreftsyk gladlaks vi spilte litt fotball med i sykehuskorridoren. Her spiser han lunsj som bestemoren har laget. (Til alle helsearbeidere må vi bare fortelle at vi kjente på en 15 cm stor abdominal tumor hos en 4 år gammel gutt i dag. Svulsten var av denne størrelsen da lege ble oppsøkt for første gang. Han hadde også generell lymfadenopati og diagnosen var Burkitt´s lymfom). 

p.s. for de som har utplassering på kirurgisk avdeling ble gårsdagen en amputert dag. Grunnen var rett og slett at de gikk tom for rene operasjonsuniformer fordi vaskemaskinen ikke fungerte. Dermed ble alle operasjonene avlyst, enkelt og greit. Haha, Norges sykehusskandaler er peanøtter i forhold til dette. 

En helt alminnelig dag!

På bildet ser dere resultatet av at klessnoren utenfor sykehuset er stjålet - folk tørker klærne på bakken!

Søndag morgen ble vi vekket av de tre gladkristne irske samboerne våre. Vi ble pent nødt til å bli med dem i baptistkirken - halleluja! For en opplevelse....folk sang, danset og tok hverandre i hendene, da oss inkludert. Ikke nok med det...vi fikk en mikrofon og måtte reise oss opp og presentere oss for resten av menigheten, og for å si det sånn var kirken stappfull!! Etter at pastoren fikk en beskjed på øret fra den Hellige Ånd, fant vi ut at det var på tide å takke for oss og vi snek oss ut. Been there, done that!

Tuktuk,vårt transportmiddel når sjåføren ikke har mulighet til å kjøre oss. Det er billig, men litt småskummelt.

I Afrika er vaskemaskinen en sjelden vare! Derfor har vi i dag vasket klær for hånd. Sitat Torunn: for en jævla irriterende jobb, - og det var etter første klesplagget!! Godt det var en hel haug igjen! Det ble ikke veldig rent heller...

Dette er Lillian, vår nydelige kokk. I dag kjøpte hun en dvd-spiller og en ekstra stol til oss sånn at alle 5 kan sitte rundt middagsbordet samtidig (frem til nå har vi bare hatt 4 stoler). Det er bekmørkt kl 18.30 her, så kveldene går litt sakte hvis vi ikke har planer. Men nå kan vi jo se film :)

mer oppsummering av helgen

Dette bildet er tatt på rundtur gjennom old Mombasa. Lukten var helt ubeskrivelig fæl, ganske utrolig at barna klarer å leke rundt denne søppelhaugen helt upåvirket.

Her var Torunn nmest opptatt av å ta bilder, mens resten av gjengen gikk noen meter foran og hakk i hæl på guiden. Typisk lille naive Torunn ;)

Marlen derimot var relativt skeptisk til menneskene og guiden og spesielt da han ønsket 6 ganger mer penger enn normal takst. Her foregår det steinharde forhandlinger.

Vi hadde noen flotte øyeblikk også. Her er begynnelsen av turen, lykkelig uvitende om hva som ventet oss.

oppsummering av helgen

Etter sykehuset på fredag dro vi til dyreparken Haller Park. Der fikk vi mate giraffer, og vi så på matingen av krokodiller, bøfler, flodhester og aper...sistnevnte stjal vel mer enn de fikk. ;)

Etter parken dro hjem til middagen Lillan hadde klar til oss. Pga et restriktivt matbudsjett spiser vi vegetarmat to ganger i uken. Vi får mye forskjellig mat, men fordi de bruker ett bestemt krydder på alt de lager, så er ikke variasjonen så stor likevel. Men, nå har vi fått varmtvann i dusjen :) Hurra! Vi så løvenes konge i 3D på kino. Kinosalen var nesten like fin som hjemme, men billettene kostet 1/4 del av prisen i Norge. Etter kinoen dro vi til hovedhuset hvor vi alle satt rundt et bittelite bord med et stearinlys fordi stømmen hadde gått. Det skjer visst ikke så sjeldent her. Vi drakk litt halvdårlig vin før sjåføren vår kjørte oss ut på byen. Det var et stykke og kjøre og pga dårlig veiforhold pungterte vi såklart. Men sjåføren nektet å stoppe i det nokså shabby strøket før vi var trygt fremme. Er det en ting som er sikkert er det at afrikanerne kan danse!!! Du kommer ikke langt med en blek liten rumpe med stive hofter her nede. Vi er konstant på utstilling her nede og vi føler oss dårlig likt blant mange av de afrikanske damene. Men vi hadde det kjempegøy og ristet løs på det vi hadde :)

I går var det overskyet og litt regn (det er spådd likedan hele neste uke :( ) så vi bestemte oss for å se på old town Mombasa og the Fort of Jesus. Det var spennende, men det viste seg å bli en helt annen opplevelse enn forventet! For en nordmann som ikke er vant til slum, var dette ganske overveldende - og vi var ikke engang i slummen av Mombasa! Vi må være på vakt konstant fordi de prøver å lure oss når det kommer til absolutt alt! De kaller oss Mzungu som betyr bleiking og uvitende.

Utsikten fra Fort of Jesus

Denne stod også på fortet og vi måtte bare ta et bilde :) Kenya er plaget med mye korrupsjon.

Vi har kommet godt i gang på sykehuset, og det er mange inntrykk. I går var vi på genrell medisin og fulgte en lege rundt. De spør ikke veldig mange spørsmål, og de undersøker nesten ingen ting, så man får en følelse av at de gjetter seg til diagnosen mange ganger. På mange avdelinger går legene hjem rundt 14.00 og resten av kvelden og natten er de på ringevakt. Det var en fange i går som kom inn bevisstløs med hodeskader og blødning ut av øret. Man antar at det er politiet som har slått han i hodet!! Da han våknet kunne han ikke koordinere armene sine i det hele tatt og da han omsider kom seg på bena angrep han en av studentene!! Jeg og Marlen var så sykt redde, så glad det var noen staute karer der som kunne legge han ned og gi han noe sederende så han sloknet igjen. Vi fikk ikke gjøre noe særlig på generell medisin, så dagen ble litt lang og kjedelig. Bildet under er av medisintrallen på medisinsk avdeling. Ganske kaotisk, men de har i det minste et relativt ok utvalg.

Dette bildet er tatt fra fødeavdelingen hvor vi var i dag! SYKT?? JA! Alle ligger bak hvert sitt forheng på disse sengene. Det er ingen familie tilstede. Den første fødselen vi så på var ganske fæl....babyen var blek og blålig og som en liten geléklump - og dødfødt. De tørket ham og la han på brystet til moren som bare stirret inn i veggen uten å si noe. Vi så et par fødsler til som gikk bra, men det er mange her som ikke klarer seg desverre. De har heller ikke noe bra utstyr (heldigvis sterile hansker og nåler) men det eneste suget de hadde var ødelagt. Kvinnene her er nok litt "tøffere" enn hjemme...de viser ikke mye følelser og de fleste skriker heller ikke så mye når de har sterke smerter. Men på den andre siden er det ingen leger eller sykepleiere som viser noe særlig empati eller trøster dem. De sterkeste smertestillende som gis til de som skal føde er paracetamol. Kjempefin opplevelse, men det er rart å se på at de ikke prøver å gjøre alt de kan for å redde alle!!

Dette er sånn vi kjører til og fra sykehuset!! Ganske crowded kan du si...vi er vanligvis 10-11 stk i en van som har 8 seter. Men det duger! Det er en fin gjeng som er her nede som vi tilbringer mye tid med, og nå har nesten jeg og Marlen begynt å snakke engelsk til hverandre når vi er alene :)

Første dagen på sykehuset

I dag ble vi hentet tidlig om morgenen og ble kjørt til sykehuset, General Coast Hospital. Det er et ganske stort sykehus (nest største i Kenya) som har 700 sengeplasser. Vi fikk en omvisning som varte i flere timer, og alle ønsket oss veldig velkommen.

De neste dagene skal vi være på generell medisin. Det består av 4 store rom, 2 for kvinner og to for menn, hvor det ligger mellom 30-50 pasienter på hvert rom + noen ekstra på balkongen. Det er ingen skillevegger og sengene har bare en halvmeters mellomrom mellom seg. Det er ikke noe elektrisk utstyr der, og væske som skal gis intravenøst henges opp i en krok i vinduskarmen. Det flyr fugler frem og tilbake gjennom rommene og alt er egentlig helt sykt!! Størsteparten av pasientene har infeksjoner, hvor malaria, hepatitt, tuberkulose og hiv dominerer. Disse ligger på "isolat" som vil si balkongen. Det er ca 1 lege pr rom, dvs. 1 pr 30-50. pasient og det samme gjelder sykepleierne. Det er også en tannlegeavdeling på sykehuset hvor våre irske nye venner skal være. Røntgenavdelingen er vel ikke av nyeste mote, da bildene må fremkalles manuelt pga ødelagte maskiner. Det hundre år gamle sykehuset fikk sin første og eneste CT-scanner i år!! Ville tilstander.

På omvisning på accident & emergency (akuttmottaket) traff vi Madeleine Engen. Hun jobber som lege her nede og vi skal møte henne litt mer i morgen!

Nå skal vi ut og spise middag med resten av gjengen her nede :))

KISSES FROM THE MZUNGUES

Amrikanske Candice (premed student) og irske Marie (tennlegestudent) på kamelryggen på Nyali beach.

Dette er stuen vår i huset. Særdeles ubehagelige møbler, men vi koser oss :)

Marlen sover inne i prinsessesengen.

Sånn ser de fleste veiene ut....veldig smart av Torunn å ta med seg trillekoffert!

En geit går og beiter langs veien.

Marlen og Phares på den lokale stranden. Her var det mye innpåslitne tiggere og selgere og vi var ikke alene et sekund.

Kultursjokket!

Etter en laaang og slitsom reise via Frankfurt, Addis Abeba (Etiopia) og Kilmanjaro (tanzania) nådde vi endelig målet Mombasa. Vi ble hentet på flyplassen av vår nye venn, Phares, som er en av koordinatorene for organisasjonen, Elective Africa, som vi reiser gjennom. Vi ble kjørt til et primitivt, men luksuriøst hus i Afrikansk standard. Her har vi det meste bortsett fra varmt vann. Dette huset deler vi med tre veldig hyggelige irske gutter. Her finner du også vår nydelige kokke, Lilian, og noen sikkerhetsvakter som vokter huset med batalljong døgnet rundt.

Det er akkurat som forventet her; humpete veier uten asfalt, afrikanere med små barn på ryggen og alt mulig på hodet, boder på hvert hjørne og fullt kaos i trafikken. Tidsbegrep eksisterer ikke her nede....2 minutter er det samme som 2 timer eller mer. Så venting er vi blitt gode på! Men vi blir godt tatt vare på, og blir fulgt til og fra sykehus og strand.

I dag har vi registreret oss på sykehuset og betalt sykehusavgiften, så i morgen blir første ordentlige dag der. Vi er spente :) Mer oppdateringer kommer underveis.

Klem fra rosabloggerne i Mombasa